I selskap med BONDSTRIKE, Normas nye kule i STRIKE-serien, ga seg Staffan Johansson på jakt på de majestetiske hjortedyrene – en utfordring for både jegere og utstyr. Her er hans historie.
Jakten på drømme troféet
I selskap med BONDSTRIKE, Normas nye kule i STRIKE-serien, ga seg Staffan Johansson på jakt på de majestetiske hjortedyrene – en utfordring for både jegere og utstyr. Her er hans historie.
Luften er frisk når solen stiger fra horisonten og går sakte gjennom tretoppene. Det er midt i desember, noen få minusgrader, og bladene ligger stille og frosne på bakken. Jeg og min venn, Klas Henriksson på Roslagens Jakt & Vilt, har tatt oss til et område med mye dåhjort, villsvin, rådyr, men også med en større stamme av kronhjorter. Vårt mål er en ”større herre” i form av kronhjorten som har blitt sett her på høsten, men som ingen har klart å felle. Hjorten og dets skjønnhet og fryktinngytende uttrykk har gitt opphav til fascinasjon, myter og skrøner – og for meg og mange andre er det et gitt drømmetrofé.
Vanskelig oppgave
Vi er klar over at vi har en vanskelig oppgave foran oss. Hjortens hørsel er veldig bra, luktesansen også. Ørene kan roteres uavhengig av hverandre i forskjellige retninger og kan raskt bestemme retningen til lydkilden. Den frosne bakken var derfor ikke til vår fordel. I tillegg har kronviltet en godt utviklet syn og ser utmerket, selv i mørket. Synet er betydelig bedre enn for eksempel elgen, og hjorteviltet er ekstremt gode på å oppdage selv små bevegelser og silhuetter.
På æres dag er rifla ladet med en helt ny ammunisjon direkte fra Norma-fabrikken i Åmotfors. Siden en tid tilbake har jeg vært en av de få som hadde muligheten til å prøve Normas nye kule i STRIKE-serien. BONDSTRIKE med en speciellt designet plastspiss (blåspissede) er den tredje kulen som Norma presenterer siden 2015 da TIPSTRIKE og ECOSTRIKE ble lansert. BONDSTRIKE har, akkurat som sine søsken, en toppmoderne konstruksjon, og dagene før kronhjorteventyret var det tid for premiere i løpet av mitt 308-kaliberrør på skytebanen.
Allerede der, under innskytingen, viste presisjonen seg å være feilfri. Etter å ha rettet in sikte gjorde jeg tre separate testserier på 100 meter. Spredningen? Treffbildet snakker sitt klare språk. Kulehullene går i hverandre og gir meg en spredning på litt under 20 millimeter. Om jeg hadde en veldig god dag eller om lykken var på min side, det lar jeg være åpnet for spekulasjon, men det virker uten tvil at kula ser ut til å trives i min Blaser R8. Senere utvidet jeg avstanden og prøvde på litt større mål fra både 200 og 300 meter. Treffbildet var fortsatt utmerket – noe som ga meg den tilliten jeg trengte før det var på tide å gå ut på jakt på kronhjorter.
Ferske spor å følge
Det er ikke lenge før Klas og jeg finner nye spor å følge. I utgangspunktet blir jeg forvirret fordi størrelsen på avtrykkene er forskjellig, men snart innser jeg at dåhjorter har gått i samme spor, som er veldig ferske. Klokken nærmer seg klokken 11.00 og vi har sneket oss fra åpning til åpning for å speide med kikkert på sporene vi fulgte. Vi har ingen anelse om hvor langt foran oss dyrene er, men vil heller ikke risikere å skremme dem og kanskje dermed miste den eneste sjansen for dagen. Selv om det nærmer seg lunsj, har solen nesten ikke vært i stand til å komme over tretoppene denne friske desemberdagen. Skogen er ganske mørk og har nesten en magisk glimmer over seg. Temperaturen har steget litt, og bakken føles ikke så frostig, noe som gir oss bedre forhold til å komme nær kronhjorten.
Vi går langs en bekk og når en åpning som er omgitt av tett skog. Plutselig hører vi hvordan det knaker og braker i skogen på høyden foran oss. Noe beveger seg litt ned mot åpningen. Tankene begynner å snurre. Hva har vi å vente på? Er det hjorten vi leter etter?
Bevegelse i skogen
Jeg finner, heldigvis, en seng av mose på en liten høyde. Mosen gir meg en mulighet til å bevege seg mer stille, og samtidig finne en god posisjon hvis sjansen skal åpenbare seg. Det fortsetter å knake i skogen. Snart forstår vi at det er flere dyr på vei. Så blir det stille – og det i flere minutter. Klas ser i kikkerten og ser at det faktisk er en dåhind, som ser ut som om hun er laget av stein og ser rett på oss fra skogkanten. Hun er mørk, nesten like mørk som skogen bak og jeg finner det vanskelig å skille henne med det blotte øye. Med en forsiktig bevegelse legger jeg øye på det teleskopiske synet. Nå ser jeg henne klart. Hun ser bakover, men skyter så over den åpne plassen der jeg først hadde håpet at dyrene skulle åpenbare seg.
Magic show
Så snart den mistenkelige dåhinden har hoppet forbi, følger et helt bånd av hjortvilt av både hjort og hinter og kalver. Det er en magisk oppvisning, og vi ser beundrende på de vakre dyrene. Dåhjorten kan variere mye i utseende og gå fra hvitt til nesten svart. Den mest klassiske fargevarianten er den rødbrune tegningen med hvite prikker over ryggen og flankene. Selv den svarte formen av dåhjort har prikker, men da i så grå tone at disse bare oppfattes svært nært.
Siden både krone og dåhjortspor har gått mer eller mindre langs de samme stier, er krone trolig før gruppen dåhjorter som vi nettopp har sett, med mindre de har valgt en annen veg. Derfor velger vi å forsøke å avsløre hjortens retning for å se om de dukker opp på den andre siden av en høyde, forhåpentligvis da i følge med kronhjorter.
Snikingen utvikler seg nesten til noe av fjellklatring, med skarpe bergkanter og fuktig mose. Halvveis opp bakken ser jeg noe som får meg til å reagere. Det beveger seg litt brunt lenger bort langs åsen. Dåhjortene som vi tidligere glimtet hadde utvilsomt en meget varierende farge, men ingen var så brun, eller? Klas tar raskt opp håndkikkerten og ser at det faktisk er en mindre gruppe kronvilt som sannsynligvis kom etter dåhjortene, men vinklet av i en annen retning, skråt vekk fra vår posisjon. Mens jeg sniker ut avstandsmåleren, avslører han seg selv. ”Herren” jeg drømte om å møte. Han har ikke nødvendigvis den største kronen, men er grov og majestetisk i kroppen. I silhouetten klatrer han opp i fjellkanten og forsvinner snart i granskogen.
Klas, som kjenner feltene bedre enn meg, har en anelse av hvor de kan dukke opp – men det er travelt. Vi tar oss opp og med raske trinn. I lav posisjon passerer vi den mosebelagte steinmarken til en klippekant og en bratt helling nedover. Skogen er tett og hullene er små. Hans intuisjon viste seg å være riktig. En etter en kommer de veldig langt borte i vårt syn. Jeg tror de har fått vitring av vår tilstedeværelse ettersom de beveger seg litt urolig med både øyne og ører på spenne. Fire kronhinder og to mindre hjort passerer en av åpningene jeg kan se gjennom mitt teleskopiske kikkert.
Jaktpulset rushes
Har vi mistet ham? Har han tatt en annen veg? Følelsene og tankene er mange mens jaktpulsen begynner å stige. De hjorter som har passert i luken har stoppet i den tette skogen, vi observerer dem fortsatt. Jeg har en svak ide om avstanden, men med et vilt jeg sjelden jakter, er avstandsvurderingen vanskeligere enn normalt. Jeg måler opp 240 meter til skogkanten. Hjortene passerer litt nærmere, og jeg knapper derfor 200 meter på ballistikk tårnet slik at jeg er forberedt hvis sjansen kommer.
Ett minutt, som føles som ti, går. Så ser jeg noe fra høyre kant. Det er en majestetisk åpenbaring som går inn i bildet i kikkerten min, det er hjorten vi leter etter. Lukene er små gjennom den mørke skogen, og sjansen kan snart være borte. Øyeblikket senere faller alle brikkene på plass.
Magisk følelse
Skuddet går! Før jeg kan se om hjorten er blitt truffet av skuddet, hører jeg den stille lyden av en treff – en lyd du må skyte på lengre avstand for å kunne registre. Mens jeg legger inn et nytt skudd i løpet og får siktet tilbake, ser jeg hjorten faller direkte i steget. Det er en magisk følelse. Og å gjøre dette sammen med en venn gjør bare tingene enda bedre. Vi har tid med både ryggklapper og latteren før vi tar de første skrittene ned mot den falne kronhjorten.
Når vi ankommer, er vi nysgjerrige på hvor skuddet har tatt for å gi en slik klar effekt, men først lar vi oss forundres over hvor vakkert dyret er som ligger der. Hvis elgen ikke allerede hadde tatt tittelen som skogens konge, kunne denne hjorten enkelt ha skuldret den mantelen.
Skuddet har kommet inn bakom bogen. Når skuddet gikk, hadde hjorten en vinkel på skrå fra meg og kulen har kommet inn i bakkanten av “motorrommet”. Jeg snur på hjorten for å finne utgangshullet, men i stedet kjenner jeg at kula er igjen i huden bak den andre bogen. Kulen har således passert ribbenene på begge sider, og selv om den ikke har gått gjennom den muskuløse bogen, har den levert full energi og utvidet seg sterkt.
Minne for livet
I slakteriet forstår jeg hvorfor hjorten falt så fort som det gjorde. Skaden på vitale organer er omfattende. Hadde skuddet vært i midten av bogen, ville vi sannsynligvis ha sett en større kjøttdestruksjon, men i dette tilfellet var det ekstremt minimal. Likevel var det en ”knall og fall” effekt på den store hjorten. Den utvidede kulen ble veid till 9,3gram, det vil si en gjenværende vektprosent av 80%.
Vi kommer hjem med varme i brystet. Jeg har opplevd enda en unik jakt-situasjon som har festet seg på netthinnen, og BONDSTRIKE gjorde meg trygg under hele opplevelsen, til tross for den relativt lange skyte avstanden på ca 200 meter. Spenningen, naturopplevelsen og den lykkelige avslutningen gjorde hjorteventyret et minne for livet som Normas BONDSTRIKE utvilsomt satte ytterligere gullkanten på.
Ekstra takk til Roslagens Jakt & Vilt som gjorde jaktopplevelsen mulig.
